Home Historie Julebordenes framvekst

Julebordenes framvekst

Det fortelles at i julebordets helt tidlige fase ble mange kjørt til akuttmottaket på legevakta i Oslo for pumping. Den delvis revolusjonerende ideen hvor man kunne gå rundt bufféen med tallerkenen løst i handa og forsyne seg uhemmet med gravlaks og Waldorfsalat førte til så dramatisk overeting at tarmsystemet hos enkelte bokstavelig talt ble pressa til bristepunktet. Her i byen utvikla julebordene seg i samme takt som den alminnelige velstandsutviklingen, men ting tok litt mer tid.

GUNNAR W. RICHTER JOHANSEN tekst

Publisert i Byavisa Moss 15. 12. 2010

Mascot Skofabrikk, som lå ved siden av det gamle sykehuset i Løkkegata, hadde en ganske tidstypisk julebordsfeiring tidlig på femtitallet. Det fortelles at de som jobba på lageret hadde sin egen eksklusive variant. Kun ledelsen ble invitert lille julaften litt ut på ettermiddagen til julebordet på lageret. Her hadde man stilt opp bordplater hvilende på skjulte bukker, pynta med hvit papirduk, og servise med ulik opprinnelse.

Læregutten gleda seg noe mer enn gjennomsnittet, for Mascot hadde trukket til seg svært fotogene jenter som bodde på hybel og skarra. En av de tre brødrene som eide fabrikken var spesielt interessert i vinlegging og hadde flere digre ballonger stående i de mørkeste krokene på lageret. Disse var naturligvis ikke beregnet for noe julebord, men kontrollen var temmelig slapp. Utpå kvelden når skråling og skåling nådde vanlig julebordsnivå, dunka læregutten til henne som skarra og viste henne hvordan man tappa vin fra ballongen.

John Andreassen, en av eierne, hadde økonomisk evne til å kjøpe en Tanberg båndopptaker, og denne sørga for dansen på lagerjulebordet. Harry Brandelius tøt ut fra høyttaleren på full styrke, og læregutten dansa med optimisme i blikket, men måtte gå slukkøra hjem fra Bredsand etter å ha fulgt hjem henne som skarra. Det var tydelig at hybelbesøk var langt mer tabu der enn i Bærja.

I første etasje på samme Mascot holdt produksjonsavdelingen til, og de var også tidlig ute med å famle etter en eller annen form for julebord. Odd K forteller at de oppretta noe de kalte for ”snausekassa”, som ikke hadde det ringeste med snus eller stønad å gjøre, men som gikk uavkortet til noe som ligna på et julebord.

Hver lønningsdag la alle ei krone i denne spesielle kassa, og venta på lille julaften. Da tok de “snausekassa” under armen og spaserte med jubel og forventning hundre meter nedover Kongensgt, og svingte inn på Café Fønix, som lå tvers overfor Frelsesarmeen, men den åndelige avstanden var på størrelse med Stillehavet.

Her var det lite av slips- og spiseplikt, og hvis det var en kafé som fortjente betegnelsen brun, så var det Fønix. Etter hvert hadde kundene en tendens til å bli like brune som bord og vegger. Her dura gutta fra Mascot inn og plasserte ”snausekassa” kontant på bordet. Frk. Sørlie var personlig ansvarlig for skjenkebevillingen, og hadde ytterst lite til overs for folk som begynte å snøvle når de bestilte. Likevel var årets julebord, finansiert av ”snausekassa”, noe hun satte pris på, og man skal ikke se bort fra at hun la litt ekstra service i leverposteien og gulosten hun la på brødskivene hun skar og smurte mens gutta gikk løs på den første halvliteren.

I tida før julebordet fikk satt seg ordentlig, fikk de ansatte ofte ny syvende sans, kjeledress og en eske med hermetikk til jul, og boksen med ansjos var blant de minst populære. Etter hvert som det fløt litt mer av melk og honning gjennom bedriften, kom julebordet sakte mer og mer til syne. En annen av byens bedrifter som var tidlig ute med å kaste glans over julebordet sitt og imponere Industriforeningen, var den som frakta hele personalet i buss til Oslo. Den ble naturligvis svært fuktig, ikke minst fordi bedriftsledelsen syntes det var morsomt med nachspiel på kontoret hvor papirkørjene velta i den ville dansen natterstid. Motkreftene, representert ved avholdsmannen som advarte mot å spise konfekt med konjakkinnhold, kom sørgelig til kort i slike sammenhenger.

Røeds Hotel i Larkollen var kanskje det etablissementet som sto for noen av de mest begivenhetsrike julebordene. Man må huske på at majoriteten av arbeiderne i denne tida skifta til pene klær når de en sjelden gang gikk til doktor’n, reiv av seg sixpencen når de møtte Konsulen, og smilte kaldt bak ryggen på formannen i lagerfrakk som trodde han var no’. Det er klart at det var mye rart som rørte seg i hodet på arbeideren og kona hans, som hadde tatt permanent og spraya seg med Yaxa for å være fin nok for julebordet på Røeds. Mennene, som kun tok på seg mørk dress i begravelser og i konfirmasjonen til dattera, var ofte prega av usikkerhet. Denne ble dempa med en liten tynn en inntatt i kjelleren eller skjulet, men ofte var konene veldig påpasselig med promillekontrollen. Her skulle ingen dumme seg ut, i hvert fall ikke hennes mann. Samværet med sjefen, funksjonærene og konene til alle de andre skulle skje med verdighet. ”Næmmen så fin du er på håret ‘a,” skulle hun si når hun traff de andre. Man fikk tross alt utlevert et glass når man kom, og da gjaldt det for mannen ikke å slenge alt ned på styrten, slå sjefen på skuldra og brøle ”god jul!”

Utover kvelden skjedde ofte alt dette. Etter hvert som bongene de hadde fått utlevert av arbeidsgiveren ble omsatt til farlige forfriskninger i den støyende baren, steg frimodigheten. Da fikk enkelte det for seg at de kunne trylle like godt som Arnardo, klipte slipset av Andersen på lageret, og tok vennlig ryggtak bare for å vise dem som satt i salongen at man var i stand til å løfte den tjukke formannen på nesten hundre kilo. Mest urolig ble muligens kona til han som så seg litt opprådd ut der han tusla rundt koldtbordet for tredje gang med topp på tallerkenen og lurte på hvor han skulle plassere kyllinglåret. ”Å er’e du gjør ‘a?” sa kona halvhøyt og vantro, da gubben putta kyllingen i lomma.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

Must Read

Næringsavisen presenterer Mosseregionen

Vår andre nettavis Næringsavisen presenterer B2B nyheter fra Mosseregionen som en egen kategori https://naeringsavisen.no/mosseregionen Har du tips...

Mr. BLUES IS COMING TO TOWN 23/11 kl 15

Denne gangen tar kongen av Norsk blues, Reidar Larsen med seg øverste hylle av musikere og vi kan love et heidundrende show.

Har du smakt Julechips?

På ren impuls havnet disse i handlekurven min 19 nov 19. Er jeg bare lett å lure...

Midway

Midway er en skikkelig krigsfilm av den gamle sorten til tross for at den er produsert og gitt ut i vår tid. Fargefilteret, heroismen og de massive slagene minner veldig om klassiske krigsfilmer.

Den gamle skovhytta

Forsker man litt på lokalhistorie dukker det noen ganger opp små perler. Små skildringer eller historier som levendegjør fortiden og fortidsmenneskenes livsførsel.