Home Historie Juletrefester og ulikt syn på julenissen

Juletrefester og ulikt syn på julenissen

Det er et interessant studium å se på juletrefestene i byen vår sånn omtrent femti år i ettertid.

GUNNAR W. RICHTER JOHANSEN tekst

Publisert i Byavisa Moss 22. 12. 2010

Det var ikke alle som hadde en far som jobba på Cellulosen, byens desidert ledende leverandør av juletrefestgleder. I tillegg til de mange industribedrifter som arrangerte juletrefester, sto byens menigheter bak brorparten av posene. En standardpose besto av en appelsin, et eple, løse rosiner, en pakke vaffelkjeks og noen nøtter blant femøres karameller. Ettersom Gerhardsen fikk mer grep om samfunnsutviklingen, reflekterte dette seg i posen ved at tiøres Smørbukk erstatta dem til fem øre, pluss at Hassel og/eller Riegel-sjokolade ble kasta opp i posen. Det var sjelden at bedriftene så seg økonomisk i stand til å legge et marsipanbrød, Loehngrin eller Firkløver i posen. Ordentlige Freia-sjokolader var forskjellen på Cellulosen og andre bedrifter. Til og med en marsipangris kunne dukke opp i en pose fra Cellulosen, men så var det også rift om få delta. Du måtte stå i rett nedadstigende linje fra far eller mor for å kunne delta. En onkel eller tante kunne ikke få deg inn der.

Menighetene hadde alle sine juletrefester, men lå vesentlig under næringslivet med hensyn til kvalitet og mengde i posen. Frelsesarmeen, Metodistkirken, Frikirken, Logen, Bedehuset og Fedrelandets Vel la mer vekt på det åndelige aspektet enn antall rosiner i posen. Alle hadde sitt rekrutteringsgrunnlag i søndagsskolen, men i juletrefesttidene opplevde man en betydelig illojalitet i rekkene. Det var tydelig at mange kom kun for posen, og ikke var så nøye med å gå rundt juletreet hos konkurrenten. Synet på julenissen varierte også, og han ble faktisk et teologisk problem. Ingen mente vel for alvor at det var synd med julenissen, men i de kretser hvor man ofte prediket dans rundt gullkalven og avgudsbilder, tiet man ham i hjel. Julenissen slapp ikke til. Derfor ble posen personlig delt ut av søndagskolelæreren, og man unngikk unødig læresplid.

Menyen på de fleste juletrefester var meget forutsigbar i begynnelsen. Den besto først og fremst av julekake med sukat og rosiner. Noen av de største guttene plukka ut sukaten og knipsa den over bordet, og det tok ikke lang tid før de minste tok etter og trodde sukat var noe farlige greier. Først dominerte kakao som drikke, men det ble mye spetakkel med dem som nekta å drikke kakao med snerk. Jeg tror ikke det var den direkte årsaken til at rød eventyrbrus overtok for kakaoen, men at arrangørene gjerne ville gjøre litt ekstra stas for ungene. Det var vel knapt en juletrefest hvor ikke en eller annen blåste den gale vegen i sugerøret for å se hvor lang tid det tok før det brusa over.

Det påstås at arrangøren av juletrefesten hos en av byens ledende el-installatører spurte noen av fedrene om de skulle ha med alle sønnene på årets juletrefest. Svarte de ja, var arrangøren nødt til å ta inn ekstra julekake, for et par av dem hadde Bråtengata-rekord i antall julekakeskiver. På de juletrefestene hvor julenissen ikke var noe teologisk problem, avslutta han alltid med å gå krokrygga rundt juletreet, dunke i gulvet med den digre staven sin og slepe på sekken med alt det gode i. De som fremdeles trodde på ham, holdt ham i hånden med stille blanding av frykt og undring mens vi andre smilte overbærende og overlot mystikken til smårollingene.

Et kvalitetsstempel på en juletrefest, var film. Moss Turnforening var tidlig ute i så måte. Ikke bare fikk vi se film av folk vi kjente igjen fra turnoppvisninger i Idrettens Hus, men vi fikk også en tegnefilm som rein bonus. Menighetenes juletrefester la svært liten vekt på den slags underholdning, men var veldig tilhenger av engler og det levende ord i form av vakre sanger fra barnemunn. Høydepunktet på en gammel og god juletrefest var da den vesle jenta med sløyfe i håret, hvite strømper og ditto kjole ble skjøvet fram av ei stolt mor, og søndagsskolelæreren fortalte at ”nå skal ho Britt synge Stjernesangen”. Jenta så ned i gulvet og ble akkompagnert av et noe eldre vidunderbarn på piano som kunne noter. Det var helt stille i lokalet hvor Britt sto ved siden av det digre juletreet og sang om stjernene som vi måtte tenne her nede om vi skulle ha noen sjanse i himmelen. Applausen sto i taket, bestemor tørka bort en tåre, og bestefar smilte og tenkte at makan til jente skal man lete lenge etter.

Avstanden mellom katastrofe og suksess på en juletrefest var marginal. Det kan Trygvve H fortelle om. Han og broren hadde gleda seg hele uka til juletrefesten i Metodistkirken. De bodde avsides til på et lite småbruk hvor man hadde demma opp gjødselhaugen med en jordhaug rundt. Nå hadde han fått på seg matrosdressen og ytterjakka og venta på avgangen til juletrefesten. Han og broren sto utenfor og venta på foreldrene som skulle slenge på seg ytterklærne. Det var da Trygvve utfordra broren til å se hvem som kunne gå lengst ut på isen over møkkadammen. Trygvve vant. Han gikk gjennom med katastrofale følger, og lukta fra matrosdressen ville ha ført til full evakuering av Metodiskirken. Derfor stilte han i korte bukser, lange ullstrømper og smilte blidt til alle dem som glodde vantro.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

Must Read

La’ars in memoriam

Nekrolog over Lars Molvig Skrevet av Ken Uggerud Enda en fantastisk personlighet i Rygge har måttet...

NAV-skandalen og EØS

NAV-saken er den mest omfattende skandalen både for innbyggere og tilliten til alle statsmaktene og statsforvaltningen i moderne tid.

Norges nye gitarhelt

I denne artikkelen skal vi ta for oss den personen vi syntes er Norges nye gitarhelt, nemlig Tommy Kristiansen (f. 5. 5....

Frode Alnæs til Eftablues

Moss Bluesklubb har levd med oppbrettede ermer og høyt pågangsmot i en årrekke. Som de berømte perlene på på den like berømte...

Rene Elshaug og Patrick Johnsen er klare for ny sesong

Det gir alltid en god følelse når gode medarbeidere, i dette tilfellet spillere, sier ja til å bli med videre i jakten...